Hjemreise og refleksjoner

Det nærmer seg slutten for vårt permisjonsparadis. Vi må tilbake til San Jose for å rekke flytet vårt hjemover.
Bilturen fra Dominical går forbi flere vulkaner, og med fare for å gjenta oss selv; naturen her nede kan ikke beskrives som annet enn helt enestående. Den slutter aldri å imponere oss.


To måneder i Costa Rica er straks over. Vi har hatt det fantastisk!
Costa Rica er virkelig et ekte permsjonsparadis, og heldigvis virker det som også Aksel Emilian kan være enig i det.

Så hvilke inntrykk er det vi sitter igjen med?

Det mest bemerkelsesverdige er at vi etter 2 måneder enda ikke har møtt èn uvennlig tico. Tvert imot; alle vi har møtt på har vært eksepsjonelt hyggelige, hjelpsomme og høflige - alle fra gateselgere til lokale, barn og politi... Dette har vært helt gjennomgående - fra når vi har stoppet et sted langt ut i jungelen for å spørre om veien, spist på restaurant eller tilfeldig kommer i prat med noen på stranden. Ingen har prøvd å prakke på oss noe og vi har heller ikke følt at noen har prøvd å lure oss.

Da vi først ankom Costa Rica spurte vi taxisjåføren fra flyplassen hva vi burde få med oss av opplevelser. Han gjorde et poeng av at den virkelige opplevelsen av Costa Rica er menneskene man møter her. Og vi kan ikke annet enn å være enige i dette.
Vi tror vennligheten og ”det gode lynnet” handler om kulturell arv som stikker dypt i ticoens sjel og røtter. Og vi har en mistanke om at den kan kobles til frasen "pura vida". "Pura vida" kan best oversettes med "det gode liv", en frase ticosene benytter enhver anledning til å minne hverandre på. Noen sier det som en velkomsthilsen, andre sier det som et svar på et problem, andre sier det når de opplever eller ser noe spesielt. Kanskje det at Ticone setter det gode liv foran effektivitet og konkurranse og stadig vekk passer på å minne hverandre på det, kan være en medvirkende årsak til deres altruistiske vesen? Hvem vet.

Når vi kommer tilbake til Norge skal vi ihvertfall skåle for det gode liv og for at vi er tilbake til venner og familie vi er glade i. Takk for at dere har fulgt oss på vårt permisjonsparadis! :-D

Dominical og Uvita (lille drue)

Vi fortsetter sørover fra Manuel Antonio og ankommer det lille backpackerstedet Dominical. Veien fra Manuel Antonio (MA) til Domincal er eid av kommunen i MA, som nekter å asfaltere veien for å hindre turistene i å forlate byen. De som finner veien til Dominical er mao. eventyrere som ikke lar seg stoppe av elendige veier:-)

Dominical består av tre gater med en håndfull hoteller og restauranter. Stedet er merket av som en relativt stor "by" på kartet, noe som illustrerer hvor spredt befolket Costa Rica egentlig er. Landet har kun 4,5 mill innbyggere og de fleste er bosatt i "Central Valley", høylandet i midten.

Nå har vi kun en knapp uke igjen og vi forsøker å tviholde på dagene. Vi har blant annet leid quad og dristet oss til en liten familietur innover øde strender og smale grønnkledte stier. Aksel Emilian sovnet i bæreselen mens mamma og pappa nøt en times fred og ro på stranden.


Vi har også humpet oss avgårde oppover til et lite sted de lokale kaller Esclearas ("trappene"), - kjent for å ha landets desidert verste vei. Ticosene har ikke overdrevet når de navnga dette stedet, men belønningen for å nå helt til toppen var en helt ekstraordinær utsikt.

Vi har også gjort oss kjent med det lille stedet Uvita (lille drue), en liten pueblo med et av landets få havreservater. Her kan man se mengder av hvaler, delfiner og skilpadder. Vi fant imidlertid også ut at stedets virkelige sightseeing var de karakteristiske personlighetene som befolket stedet.

Manuel Antonio - Its raining men!

Fra det høye innlandet sikter vi oss nok en gang inn på strand og strandliv. Vi innrømmer det gladlig: Vi skal slikke i oss så mange solstråler vi bare er i stand til før vi kommer hjem til slaps og snø... (Selv om Aksels tålmodighetsrate er begrenset til omtrent 10 minutter daglig strandprominering).

Manuel Antonio kan beskrives som Norges svar på Hemsedal: Kombinasjonen av en hipet folkelig hyttelandsby og ubeskrivelig fantastisk natur. Nasjonalparkene her noen av landets eldste, fra 70-tallet. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor man var så oppsatt på å bevare naturen her. Frodigere enn i nord, spisse fjell dekket av regnskog møter den ene vakre stranden etter den andre. Her har vi fått nærkontakt med mengder av ville dyr - truede apearter, dovendyr, vakre sommerfugler, vaskebjørner, papegøyer, iguanaer osv. På en av turene våre ble lunsjen vår stjålet av en frekk vaskebjørn som fant seg til rette i sekken vår mens hele familien lå og plasket i vannet (så helt ville er de vel ikke, da;-).


Men vi er ikke alene om å synes at det er vakkert her. Reisebyråene har tydeligvis lyktes med å selge inn Manuel Antonio til hordene av turister, noe som gjør at man må (om enn noe motstridende) finne seg i å gå tur i samlet flokk når man besøker nasjonalparkene.

Folkelig, vakkert, dyrt, trendy - og fullt av velpleide menn.. Costa Rica er noe så sjeldent som et latinamerikansk og katolsk, men homovennlig land. Og til Manuel Antonio kommer de i store flokker. Her gjelder det å se og bli sett, en tankegang som har gitt enkelte komiske opptrinn på stranden. Mye underholdning med andre ord, men 3 dager her var akkurat passe.

Bijagua og Miramar - Vulkaner og tåkeskog

Etter 6 dager ved kysten i det øde og vakre nord drar vi innover i landet, mot fjellene – til vulkanske landskaper og tåkeskoger.
Denne gangen fant vi frem til en økologisk bygd arkitektonisk perle langt oppe i fjellene med utsikt til to vulkaner (begge aktive). Naturen og det biologiske mangfoldet her oppe er fantastisk, helt urørt. Døgnprisen var stive 160 dollar, men vi hadde blant annet en flott 3-timers fjelltur i gammel regnskog ved azurblå mineralske kilder. Vi forsøker så langt det lar seg gjøre å unngå typiske turistfeller, og anstrenger oss heller litt ekstra for å finne de unike stedene i Costa Rica – men det er heldigvis ikke veldig vanskelig.

Aksel Emilian – nytt
Aksel har nådd nok en utviklingsmessig milepæl. Han er ikke like overstrømmende blid mot fremmede lenger, men ser nå de fleste an litt. Han er rask med å finne mamma eller pappa dersom han føler seg utrygg. Tenne vokser og er nok litt plagsomme, hvis ikke det bare er litt sterkere vilje som har gjort seg gjeldene. Gutten vår driver og stabber oppreist rundt møblene - om ikke lenge er han 8 mnd. Aksel kan flere ord nå; han vet hvem som er mamma, pappa, vovvov, mjaue, pipip, brumme (bil), vogna, gokke (smukken) og selvsagt Aksel. En ekte godgutt! ☺

Jordskjelv i Costa Rica?

For de som lurer... Vi har ikke merket noe til, eller på annen måte blitt berørt av, jordskjelvet som er rapportert om i media.

Bahía Salnias – drager i vinden

Vi har forflyttet oss til et fantastisk lite og øde sted ikke langt fra grensen til Nicaragua, - Bahía Salinas. Området har åtte strender, den ene finere enn den andre, og man er så og si alene på dem alle.

Bukten i Bahía Salinas er spesiell. Nord for bukten ligger Lago de Nicaragua, en kjempesvær innsjø. Innsjøen, kombinert med fjellene rundt, genererer en konstant vind som blåser sørover til bukten i Bahía Salinas. Vindretningen er så konstant at den er tegnet inn på kartet. Her blåser det massivt, samme retning, hver dag, hele året.

Dette gjør Bahía Salinas til en av verdens beste Kitesteder. Dette må jo selvfølgelig testes ut, så Michael har brukt dagene på kite. Birgit har som vanlig oppsøkt sine firbente ukjente venner, og vært med på gjete kyr fra hesteryggen. En ekte Cowgirl altså ☺


Vi er såpass langt ute på bondelandet at vi må kjøre én time for å komme oss på internett. Det gjør dagens innlegg litt kort da det er begrenset hvor lenge Aksel Emilian gidder å surfe (han sjekker vanligvis bare raskt mail og er en liten tur innom donald-dukk.no før han logger av).

I morgen forlater vi Bahía Salinas og drar opp i fjellene for å se på vulkanene.

PS. Nye bilder er lastet opp til galleriet.

Las playas- vi inntar kysten

Fra Playa Tamarindo snirkler vi oss oppover langs kysten på Guanastese: Playa Negra - den sorte perle, Playa Grande - største stranden i landet (grrraaande!), Playa Conchal - av knuste rosa skjell, Playa Brasilito - krappe bølger tatt i besittelse av lokale ticos, Playa Flamenco - mengder av resorts på postkorthvit strand, Playa del Coco - partytime!

For øyeblikket befinner vi oss på del Coco, hvor vi har feiret en bursdag og nå snart et nytt år.


Vi har innlosjert oss på et fantastisk sted, et lite leilighetskompleks (vi slår på stortromma denne gang) med en helt fantastisk utsikt over sjøfronten. Aksel koser seg og krabber glad på viktige kvaderatmeter, Michael koser seg med internettilgang, og Birgit har kost seg med hesteridning og bassengplask. Vi er fornøyde med å betrakte ville partytilstander på avstand og nyte overgangen til 2009 via utsiktspunktet vårt.

Nå smeller rakettene utenfor mens vi har inntatt et bedre måltid, og har planer om å tilbringe overgangen til det nye året i bassenget med utsikt over Playa Coco. Livet på reise er i blant strevsomt med en liten en, men i dag koser vi oss storveis alle mann.

VI ØNSKER DERE ALLE ET FANTASTISK FLOTT NYTT ÅR!

Mange gode og varme klemmer til alle vi er glade i:-D

Attack of the pequeño vampires

Hotellet vi til slutt fikk innpass på i Tamarindo skulle vise seg å overraske på flere måter. Det var ikke et fancy hotell, langt i fra, men veldig fint dekorert av gjenstander eierne hadde tatt med seg fra reiser i Nicaragua. Hotellet ble drevet av et ungt Italiensk ektepar med to barn, som var veldig hyggelige og hjelpsomme. Da vi fortalte at Aksel Emilian vanligvis sover litt urolig på nye steder, fikk vi låne sengen til deres ett år gammel datter.

Flesteparten av hotellets gjester sov i felles sovesal. Vi fikk heldigvis et eget rom med bad. Vi trodde i alle fall at vi skulle få det for oss selv...

Etter å ha spist kveldsmat og delt en flaske vin med et par av hotellets veldig hyggelige gjester, gikk vi til sengs. Vi sov relativt godt, men våknet tidlig på morgenen med intens kløe over hele kroppen. Det skulle vise seg vi ikke var like alene som vi trodde, men vi delte rom med et par hundre mygg, minst! Aksel hadde, ut ifra hva vi kunne telle, 27 stikk, Birgit hadde sikkert opp i mot hundre, Michael hadde kanskje mer en to hundre stikk!!



Dag to bestemte vi oss for å slå tilbake. Vi dro på et av de store kjøpesentrene og utrustet oss med: Raid bug spray, mygg repelant til å plugge i stikkontakt, myggspray til smøre både her og der samt moskitonett til å montere over sengen. For å binde fast moskitonettet trengte vi tau eller hyssing. Da dette ikke var å oppdrive kjøpte vi en vaskemopp som vi, med en liten kniv, tok fra hverandre slik at vi kunne binne taustumpene sammen slik at de ble lange nok til å binde fast i vinduskarmer og gardinoppheng.



”Teltet” vi lagde ble faktisk ganske koselig. Vi sov relativt godt den natten og våknet (nesten) uten myggstikk. Take that, ”suckers”!

Tamarindo

3. juledag sa vi farvel til alle vi hadde blitt kjent med etter ca en måned i Nosara, og dro videre opp kysten. Etter et par timers kjøring og et halvt dusin elvekrysninger senere ankom vi byen Tamarindo.

Vi hadde hørt mye om Tamarindo på forhånd, og ikke mye av det var veldig flaterende. Litt spøkefullt bli byen kalt "Tamagringo". Vi må si oss enige i mye av det vi hadde hørte på forhånd. Byen, som for ikke mange år siden var en stille og rolig fiskerlandsby, var totalt overkjørt av turboturisme. Over alt er det skilt, blinkende lys og musikk som prøver å lokke deg inn på restauranter, diskoteker og butikker osv. MacDonalds, Pizza Hut og KFC fastfoodbutikker kjemper på rad og rekke om din oppmerksomhet (eller pengene dine om du vil).

Byen hadde nylig mistet sitt "blå flagg" som er en utmerkelse for byer som tar hensyn til miljø, lokalbefolkning og naturliv. Det sier jo kanskje litt.

For mange er sikkert Tamarindo en flott by å feriere i, men for oss fremsto byen heller som et grelt eksempel på hvor galt det kan gå hvis alle får gjøre som de vil uten hensyn til helheten.

Vi dro fra Nosara uten å booke hotell i forkant. Da det er super høysessong skulle det vise seg vanskelig å finne et sted å bo. Vi ringte rundt til ca 20 steder og ingen hadde ledig rom for natten. Vi følte oss litt som Josef, Maria og Jesusbarnet der vi sto. Men til sist fant et vi et lite hotell et godt stykke fra hovedgaten, men med tanke på støy og leven var det egentlig helt greit.

Fiesta Esperensza

Fiestaen har kommet til den lille landsbyen Esperanza utenfor Nosara. Den nordre delen av Nicoya er kjent for sin hardcore cowboykultur, og denne fikk vi sannelig oppleve på nært hold!

Tøffe karer red på halvgale okser og konkurrerte om å være fiestaens mest vågale. Utover kvelden var vi skrekkslagne vitne til at fullle gringos (turister) kastet seg inn til oksene etter en god dose med "Corona courage" og prøvde å balansere på den hårfine grensen mellom å vise mot eller bli dødelig skadet. Vi var enige i at de fleste bare så dumme ut.

Selve arenaen var rund og ca en halv fotballbane i omkrets. Rundt arenaen var det bygget en tribuene for anledningen, og som så ut til å være av drivved. De billigste plassene var ståplasser rundt arenaen, de dyrere var sitteplasser i høyden. Vi øverst men prøvde å forhindre Aksel Emilian fra varig hørselskade. Men han så ikke ut til å lide noe nevneverdig nød der han lå og sov i bilsetet med dopapir i ørene...

Foruten rodeo, rideoppvisninger, karaoke, reklame for full hals gjennom høytalerne i hver pause, festglade cowboyer som tok en "cowboystrekk" under bordet på høylys dag - var fiestaens høydepunkt oksen Malcreatura", som i følge gjetordene hadde tatt livet av 5 menn.


Søndag var Birgits desiderte høydepunkt - hesteparaden. Vi hadde ordnet det gjennom en lokal bekjent at Birgit og Gry skulle få delta i paraden. Først gikk turen per hest til nærmeste landsby Garza, der det var vorspiel med mat og god (alkoholholdig drikke), samt sang og dans. Deretter dro vi alle til Esparanza per hesterygg. Dette var tydeligvis tiden for å vise frem de mest fyrrige gangerne, og for en ekte hestejente var det et sant skue for øyet.

Selve opptoget besto av omtrent 70 hester og festtrukne cowboys/girls, en lastebil, noen lokale musikere og en stk latino smørsanger. Det var ikke annet enn et lite under at ingen alvorlige katastrofer inntraff - etter alkoholmengde og latino-temperament å dømme :-)

Julefeiring i Costa Rica

Så var julekvelden her!

Slik forløp vår kveld seg:

Mor hadde pyntet med noe gyselig gullpynt (begrenset tilgang til julepynt), og far hadde fått tak i noen pyntegjenstander som skulle forestille nisser og snømenn i ulike positurer. Hytta ble ryddet og oppvasken ble tatt. På julegavefronten gjorde vi det enkelt i år: Kun tre julegaver ble àpnet serimonellt av tre spente fjes. Aksel stakk av med en bitering med lyd i, men var mer interessert i papiret, den frekkasen.

Kvelden kom - mor og far trakk i finstasen og lillegutt ble matet med frukt-dessert (er jo jul bare en gang i året). Deretter ble lillegutt lagt og kjøkkenaktiviteter igangsatt. De 7 sortene ble byttet ut med drinke-miksing, da "the Stav/Halvorsens" hadde fått det æerefulle oppdraget å stå for kveldens velkomstdrinker (margaritas og virgin piñja colada).

Så sto turen for avmasj Gry og Asbjørns residens 2 minutters sparsertur unna, og der var partyfaktoren allerede relativt høy. Det meste av juleritualer var på plass for de rundt 20 gjestene som var invitert for kvelden; kalkun på 11 kilo med tilhørende stuffing, akevitt, baileys, sigarer... Aksel Emilian lå veloppdragent og sov i vogna hele kvelden, godungen.

Julaften endte opp med å bli en superhyggelig kveld, og dagen etter kunne vi lykkelig konstatere at mor og far hadde vært på en skikkelig fest sammen for første gang på nesten 3 år.

Vi fant ut at vi overlevde mangelen på sølvguttene, ribbe/ pinnekjøtt, snø, filipine, "vårres jul" på anlegget, famile og gaver - for denne gang. Tre dager over jul vender vi på nytt snuten mot landeveien - on the road again -

Yoga og Surfing

Julegaveinnkjøp og diverse bake-og vaskeaktiviteter har i den siste tiden vært byttet ut med aktiviteter til vanns og til hest for vår lille familie.

SURF'S UP, DUDE!
Michael finpusser stadig egne surfeferdigheter, og begynner å mestre både store og små bølger med den største selvfølgelighet nå. Er han i riktig slag, rekker han en surfetur både før frokost og en ved solnedgang, når bølgene som regel er på sitt beste. Den siste uken har han fått selskap av flere nordmenn - ofte er de en liten gjeng som ligger å venter pà den neste store bølgen sammen :-)

Når fruen og Aksel Emilian ikke sitter ved strandkanten og følger beundrende med, koser de seg "hjemme" og lar Aksel få øve på krabbeferdighetene.

YOGI-MASTER
Selv har jeg fått sansen for tøy og bøy på yoga-matten. Gry, som selv er yogalærer, har introdusert meg for yogaens mytefulle hemmeligheter, og jeg har virkelig fått øynene opp for denne aktiviteten. Hvem skulle trodd det? Annenhver morgen er det 90 minutter i dyp introspeksjon, og etterpå er både kropp og sinn godt knadd. Bare de helt ekstreme hare krisna-ropene kan fremdeles få frem det sedvanlige kritiske skjeve blikket. Mon tro om vi blir dopet ned av røkelsen?

Yoga-skolen i Nosara er verdenskjent for sitt undervisningsopplegg, og halve opplevelsen skyldes de fantastiske omgivelsene: Alle yoga-timene foregår i en åpen hytte bygd øverst i tretoppene - slik at vi bare blir forstyrret av at jungelbrisen rasler i trærne samt av en og annen sommerfugl på besøk.

AKSEL OG TENNENE
Aksel Emilian har vaert grinete de siste dagene, noe som er veldig ulikt ham. Det gikk noen dager før vi skjønte årsaken - tennene er i full anmars. To små spisse kanter på nederste gumme har sett dagens lys, og de blir ikke tatt godt imot, hverken av mor eller barn. Men det er vel på tide. Aksel spiser minst ett grøtmåltid om dagen nå, og eeelsker à smake på hva mor og far spiser. Som regel vanker det en banan - eller melonbit eller to.

Førjulstid

Mens vi findyrker strandliv og late dager her i Nosara konstaterer vi nå at tropebrisen har blafret kalenderen frem til 16. desember.

Oi. Var det noen som sa førjulstid og julestemning? Det er ihvertfall ikke noe vi kan si oss bekjente av! Det er ikke lett å opparbeide seg den rette stemningen i over 30 varmegrader med apene gaulende i tretoppene over hodene våre.

Men tanken på jul og hvordan i såfall (og hvorvidt) vi skal feire den, har gjort at vi nå har truffet beslutningen at vi skal være lengre enn planlagt i Nosara. Årsaken er dels at alle hevder Nosara er det beste stedet i Costa Rica, og at det er lite vits å bevege pà seg når vi har vært så heldige å funnet dette paradiset - dels at vi trives så godt her og har fått et lite sosialt miljø. Vi har fått juleinvitasjon med middag og tilbehør av noen nordmenn som er her - og da var det egentlig lite å lure på.


Aksel Emilian utvikler seg i en rasende fart. Det aller mest iøyenfallende med den gutten er humøret hans. Alle reagerer på at han er så utrolig blid hele tiden, og at de aldri har hørt ham gråte. Han smiler og ler mot absolutt alle, og sjarmerer alle han møter i senk. NB: Dette er ingen subjektiv mama-overdrivelse!! :-p.

På den motoriske fronten skjer det ogsà mye: Han setter seg på rumpen og begynner å heise seg opp langs bord og stolben. Han krabber som bare det, fra kjøkken til bad og til soverom og tilbake til mammas armer. Det er slutt på freden og roen her i gården nå ja:-)

Så koselig at så mange følger oss på bloggen vår! Det betyr mye for oss nå som vi er langt borte fra familie og venner vi er glade i. Vi ønsker dere alle sammen en flott førjulstid!

Klem fra oss alle tre

Canopy Tour

Vi har vært på Canopy Tour! (Canopy = "tretopp".) Dette går ut på at man ifører seg en sele festet til en vaier som er strukket mellom to tretopper - og kaster seg utfor. Og ikke akkurat hvilken som helst Canopy heller, men faktisk verdens lengste på nåverende tidspunkt.

Dette innebærer at vaieren ikke var festet til tretopper, men til fjellsider!

Totalt består turen av 13 strekk av varierende lengde. Det kan være litt vanskelig å vurdere avstander, spesielt når man fløy avgårde i 50 km/t - 100 meter over bakken, men jeg vil anta at det lengste strekket var ca en halv kilometer langt.

Vi vurderte å ta med Aksel Emilian, men slo det fra oss da vi var bekymret for om at dersom vi mistet grepet i ham for en kort stund, ville apekattene ta ham og oppdra han som sin egen.

Vi bestemte oss derfor å dra hver for oss, slik at en kunne være hjemme å passe lillegutt. Begge kom hjem med et aldrenalinstivnet smil rundt munnen:-)

Pura Vida Costa Rica

Dagene her nede snegler seg avgårde i et behagelig ferietempo.
Det begynner å bli en stund siden vi har lagt inn et innlegg på bloggen nå, og grunnen er egentlig at det føles litt som om tiden står stille her i Costa Rica.

Stille som det bare kan være i et ekte permisjonsparadis; en stillhet kun avbrutt av et svalt lite vindpust som kommer langt ute fra det turkise havet et sted, og som får Birgits hengekøye til å gynge behagelig, håret til Aksel Emilian til blafre svakt der han ligger og leker naken på verandaen og Michael til å se tankefullt opp fra avisen han småleser i...
Svulstig? Det føles rett og slett litt slik også. Vi må støtt og stadig klype oss i armen for ikke å bli blind for skjønnheten vi omgir oss med og ikke bli for bortskjemt med å ha all verdens tid... Vi har tatt oss det privilegiet å bare senke tempoet ned til et minimum av aktiviteter hver dag - rusle til stranden, bade litt, surfe (gjelder bare Michael, desverre), spise lunsj, ligge i hengekøya, få Aksel Emilian til å le, skifte bleie, spise middag igjen.. Mmm.... Dere skjønner, sånn går no dagan.

Quad Endurance race

Tidligere denne uken forhørte jeg meg om det fantes guidede turer på firehjulsmotorsykel (Quad). Svaret jeg fikk var at det ikke fantes, men jeg kunne leie to quad´s og engasjere en av de lokale (Ticos) til å vise vei. Tja, tenkte jeg, og sa jeg skulle tenkte på det.
Et par dager senere tok den lokal surfemesteren (Juan Sufro) kontakt og sa at det skulle være et lokalt endurance race dagen etter. Dette hørtes veldig spennende ut sa jeg, men det meldte seg raskt noen spørsmål: -Hvordan finner jeg frem? Svar: Ikke noe problem, Luie som jobber for meg skal delta i racet, du kan bli med han. - Er det langt? Svar: Ja! 90 km. Det er jo et utholdenhetsrace.. - Eh 9 mil! Er det slitsomt? Svar: Eh.. ja! Det er 9 mil gjennom jungelen! - Jeg har ikke kjørt quad før, tror du dette er noe for meg? Svar: Hvem vet, det får du finne ut. - Ok sa jeg, jeg blir med!

Kl 07:00 grytidlig neste morgen sto jeg klar. Dagen før hadde jeg leid quad, kjøpt meg kjørebriller og kledd meg så godt jeg kunne. Luie kom og hentet meg. Han snakker ikke engelsk, og jeg kan som kjent veldig lite spansk, men vi klarte å kommunisere ganske bra likevel.

Turen startet med en ca en times transportetappe fra Nosara til der racet startet. Da vi kom frem ble jeg litt overrasket over hvor mange som skulle delta. Det var omtrent 80 deltakere, halvparten på motorsykkel og halvparten på quads. Dette var tydligvis et stort lokalt event. Jeg var eneste "turist" som skulle være med og det var flere som kom over til Luie og spurte hvem han "gringo´en" (gringo = utlending) var. Luie tok veldig godt vare på meg - han viste hvor jeg skulle registrere meg og prøvde så godt han kunne å forklare reglene for løpet.

Løpet startet og lite visste jeg hva som ventet meg. Det bar rett ut i jungelen i full fres, sidelengs gjennom sølete svinger, opp bratte bakker til vi nådde toppen av høye fjell, så høyt at vi ikke så mer enn et par meter foran oss på grunn av tåke (skyer): Ned igjen i dype daler hvor vi måtte forsere brede elver.. Noen steder var "veien" så ille at hadde man gjort et forsøk på å forsere terrenget til fots, ville man hatt en svært vanskelig oppgave. Og slik fortsatte det i 90 km.. Men firehjulssyklene er som skapt for terrenget.

Hver gang noen satt seg fast og ikke kom seg videre, stoppet alle og hjalp til. Jeg lærte fort at det å dytte bak når føreren gir full gass og underlaget er brun leire, ikke er helt forenlig med å holde seg ren og tørr. Det tok ikke lang tid før jeg var dekket fra topp til tå med tre cm lag leire. Men like blid :)



Klokken 19 var jeg hjemme igjen, hele turen hadde vart i 12 timer. Jeg var selvsagt veldig sliten og det var godt å komme hjem til min lille familie. Men turen hadde vært helt fantastisk, et minne for livet. Pura Vida!

Aksel Emilian Stav Halvorsen

Besteforeldre og ansvarlige venner har sikkert spurt seg selv følgende spørsmål en rekke ganger: ”Hvordan går det egentlig med hovedpersonen i dette reisebrevet - Aksel Emilian? Hvordan trives egentlig en 6 mnd. gammel baby med å leve det glade omstreiferlivet? Derfor tenkte vi at vi skulle lage en liten oppdatering for alle som er glade i vår lille krabat.

Her en kveld etter leggetid hadde jeg og Michael følgende replikkutveksling; ”Synes du ikke at Aksel har vært i enda bedre humør etter at vi kom til Costa Rica?” Følgende svar: ”Jo, det stemmer, han kjenner nok igjen en god ting når han ser det”. Aksel har det kjempefint her nede, han kaver i bare bleien og kvitrer i høyt toneleie.



Det har skjedd stort på den motoriske fronten også: Ikke nok med at han krabber som en liten gud nå, men i forigårs satte han seg faktisk opp på rumpa - og i dag ålet han seg opp i stående posisjon også. Alt til gehør av klappende og ropende begeistrede foreldre, selvsagt.

Aksel sjarmerer samtlige innbyggere i Costa Rica. Ja, mer enn det; han tar dem faktisk alle med stormvind. Det lille smilet på lur og det fantastiske blikket sitt (vi er ikke upartiske), gjør at alle her nede sier: ”Que guapo”, ”que lindo” (så søt, så vakker). Og mor og far er jo enige.
Et amerikansk par vi ble kjent med her nede har anbefalt oss en flink barnepasser, en lokal jente. Ticas (Costa Ricas kvinnelige halvdel) er alle norske småbarnsforeldres drøm; de vier babyer rett og slett en enorm oppmerksomhet. Guttene (ticos) ligger ikke langt etter; her nede elsker alle sammen barn. Vi får se om noen slipper igjennom nåløyet og får æren av å passe Aksel Emilian eller ikke.

Bildegalleri

Vi har lagt ut et billedgalleri med bilder fra turen, bildene kan du finne her:

http://gallery.mac.com/dundermike#100085

Rancho Surfo

Jippi! Etter 8 ulike visninger i Nosara har endelig vi funnet stedet vårt, og det er fantastisk. ”Rancho Surfo” ligger 2 minutters gangavstand fra stranda og mindre enn 5 minutter unna en håndfull restauranter. Sistnevnte fasilitet gjør at vi kan legge Aksel Emilian til å sove i vogna og trille bedagelig til han sovner ned til utvalgte restaurant for kvelden. Mor og far trives med litt alenetid også☺. Huset består av to soverom og to bad, og det beste er at vi kan låne naboens basseng. Aksel Emilian stortrives i vannet.

Rancho Surfo eies av en lokal karakter som kaller seg ”Juan Surfo”, stedets selvutnevnte surfeekspert. Michael hadde i dag sin første surfeleksjon og betrakter seg nå som oppseilende konkurrent til tittelen. ☺


Tilfeldigvis viser det seg at det er et lite norsk miljø etablert her, og familiene til Thomas i Turboneger og "Idol-Asbjørn" har feriert i flere år. Vi har allerede stiftet bekjentskap med et par hyggelige nordmenn. I kveld har vi også stiftet nærmere bekjentskap med det lokale dyrelivet; en vaskebjørn med to unger har greid å tigge seg til store deler av middagen vår… Siden vi fremdeles er innstilt på ”Aksel-tid”, legger vi oss sjelden etter kl. 21. Vi har jo en liten krabat som er utålmodig etter nye opplevelser allerede kl. 5 om morgenen.

God natt!

Nosara

Vi har forflyttet oss fra "sofistikerte" Samara, til det som blir kalt surfernes paradis i Costa Rica; Nosara. Nosara består av et utall ukjente støvete småveier uten tilsynelatende logisk tilknytning til hverandre. Vi har et svare strev med å finne ut hvilke veier som leder til hvor,- og til og med Michael må innrømme at han sliter med å finne frem her ("I'm usually very good at this, he he").



Nosara har tre strender, som alle er utrolig vakre - noe man oppdager bare man har klart å navigere seg frem til dem. Vi har nå holdt på i to dager for å finne det perfekte krypinn for tre. Det er ikke enkelt, hittil har vi vært på 7 visninger der ingen kan kalles drømmehjemmet. Og nei, vi er ikke kravstore: Vi skal bare ha et eget hus, nær stranden, med god standrard og svømmebasseng, men vil selvsagt ikke betale stort for det.. Vi får se om vi har hellet med oss i dag.

Elveforsering

I dag dro vil til Nosara for å lete etter et sted vi kan bo over litt lenger tid. Veien mellom Samara (som vi bor nå) og Nosara kan vel best betegnes som litt under norsk hyttevei standard. Hullene i veien kan vel knapt beskrives som hull, ”bombekrater” er en mer passende karakteristikk.

Etter at vi hadde kjørt en stund sluttet veien brått og forsatte først på den andre siden av en 50 meter bred elv! Da vi ikke er veldig vant med å forsere elver per bil, i hvert fall ikke minst en meter dyp, måtte vi ut og sjekke forholdene. Michael tok av seg på bena og gikk ut i elven for å se om vi kunne finne en ”bane” vi kunne følge hvor vannet ikke var for dypt. Det skulle vise seg å ikke være lett, flere steder rakk vannet til lang over kneet. Ville dette bety slutten på Nosara for vårt vedkommende?

Mens vi sto der og klødde oss i hodet kom en lokal kjørende. På Birgits stotrende spansk fikk vi vite at det nok skulle gå fint å kjøre over, men budskapet ble etterfulgt av et lurt smil rundt munnvikene. Det var vanskelig å tolke om han pleide å smile sånn eller om det var et luresmil. Den lokale skjønte nok at vi fremdeles var i sterk tvil, for han satte han seg tilbake i sin egen bil for å vise oss ”veien”. Det skulle vise seg at beste vei over var ikke en rett strek mellom der veien sluttet på den en siden og der den begynte på andre, men man måtte først kjøre ned i vannet, følge elven nedover ca 10 meter før man begynte en lang slakk høyresving tilbake til den andre siden. Når den lokal hjelperen var vel kommet over stoppet han bilen, gikk ut og begynt å vinke på at vi skulle følge etter. Som sagt så gjort. Vi satte oss i bilen, pulsen raste i hundre og tenkte ”herregud- kan dette gå bra?!” Men vi fulgte samme rute som vi hadde blitt vist, og før vi visste ordet av det var vi over. Vi takket for hjelpen og kjøre videre.

Playa Samara

Vel fremme i Samara innlosjerte vi oss på det første og beste stedet vi fant, som viste seg å være et noe lugubert backpackersted. Siden det var fredag kveld og svært så lytt mellom hyttene, belaget vi oss på en søvnløs natt. Det viste seg at den eneste trusselen mot nattesøvnen i dette trivelige tettstedet var Aksel Emilian. Med 39,2 i feber og pokke tett nese var det slutt på å være helt. Morgenen etter var vi fast bestemt på at vi måtte bytte hotell av hensyn til våre medreisende. Birgit ble sendt på research, mens far og sønn lå nedsyltet i feber på rommet.


Til slutt måtte vi kaste inn håndkleet og booke oss inn på stedets fineste resort i beste ”American Family”- style. Her fikk vi en egen liten hytte 20 meter fra stranden, med vakthold både foran og bak. Vi trøstet oss med at vi ikke hadde noe valg; vi måtte prioritere at Aksel Emilian skulle bli frisk, koste hvilken luksus det måtte koste. Og da vi først hadde fått smaken på den slags ekstravaganse (frisk frukt hver morgen, svømmebasseng, eget kjøkken osv osv), var det ikke lett å komme seg derfra. Og selv om Aksel egentlig var blitt frisk (etter pencilin fra stedets lege), fikk vi oss ikke til å reise før etter 5 dager. Tiden i Samara ble tilbrakt med å ligge i hengekøya, gå rolige turer på stranda, innta gode måltider, rideturer på stranda, eller bare nyte hverandres selskap… Livet er herlig…. ☺

San Jose, hasta luego!

Etter storbyens klaustrofobiske hete, var det liten tvil om at neste stoppested på reisen måtte bli nærmeste sandstrand. For å kunne forflytte oss fra sted til sted som vi ønsket måtte vi leie bil. Busser går mellom de fleste steder her, men det er selvsagt ikke noe alternativ med alt pikkpakk vi har med oss! Vi hadde lest at veiene i Costa Rica kunne være veldig dårlige, så vi bestemte oss for å leie en firehjulstrekker.


Vi var spente på hvordan de skulle være å kjøre i Costa Rica da førsteinntrykket var at trafikkbildet så veldig kaotisk ut. Vi leste også om et triks tyver benyttet seg av: Nemlig å stikke hull i ett av dekkene mens man sto på rødt lys for så og følge etter deg til luften hadde gått ut av dekket. Når man måtte stoppe for å bytte ville tyvene stoppe, som tilsynelatende tilfeldig forbipasserende, og tilby hjelp. Når dekket var byttet og man ble sendt av gårde var det ikke uvanlig at en koffert eller to hadde blitt borte i prosessen. Noe som man da gjerne ikke oppdaget før man var fremme.

Samme dag som vi fikk bilen, kruset vi av gårde på det som ble kalt ”motorvei” i Costa Rica. Tyvene skjønte vel at vi ville gjennomskue dem, så vi fikk kjøre i fred. Her hjemme ville vel samme vei trolig ikke oppnådd annet enn merkelappen landevei. Men vi bumpet og humpet oss nedover og oppover i det frodige landskapet. Vi ble stadig mer målløse og ydmyke over den fantastiske frodigheten og det uberørte i landskapet, dette landet der 30 % er fredet nasjonalpark. Måtte det få lov å bli værende slik i all evighet, amen.
Turen sørover gikk unna på 5 ½ timer, med en forkjølet og sliten Aksel i baksetet, en stk lettere stresset mor, og en (som alltid) sindig og rolig far, som taklet både stampende køkjøring, uforsvarlige medblister, gråtende baby i baksetet og (i siste fase av turen), snirklede landeveier i stappende mørke.

Jordskjelv!

Den andre natten i San Jose våktet vi plutselig av at sengen ristet noe voldsomt. Vi var alle helt i ørska og skjønte ikke helt hva som skjedde. I et forsøk på å forklare situasjonen utalte Birgit: "Michael, det er noen som "har seg" i naborommet, hele sengen rister jo!" :-)  Skjelvingen ga seg etter en stund og vi la oss til å sove videre. 

Dagen etter fant vi ut at jordskjelvet målte hele 6.3 på Richters skala og hadde vart i hele 5 minutter. Heldigvis var det ingen skade på hverken byggninger eller mennesker. Episenteret var i havet på grensen mellom Panama og Costa Rica. 

San Jose

San Jose er, uten og legge to fingre imellom, en stygg og bråkete by.

På dagtid er det trygt å ferdes i byen så lenge man holder seg til hovedgatene, men på kveldstid anbefales taxi. Dette skyldes lommtyver, ikke voldskriminalitet! Selv om Costa Rica regnes for å være et trygt land, snakker vi tross alt om Latin-Amerika.

Vi fant ikke de store kulturopplevelsene i San Jose, og nattelivet begrenser seg jo selv for en småbarnsfamilie på tre. Men dette var vi forberedt på, så de første dagene brukte vi til å aklimatisere oss, og konvertere til "Tica-time".

Tidsforskjellen mellom Norge og Costa Rica er tross alt på 7 timer, noe som er litt trøbblettte å forstå for en liten krabat som er vant til faste leggerutiner.

Avreise

Permisjonstiden har gitt oss en fantastisk mulighet til en langtur. Vi hadde lenge vurdert hvilket reisemål som kunne passe oss best. Valget falt på Cost Rica. Årsak? Vi ønsket varme og strandliv, samtidig som det måtte være trygt for Aksel Emilian.

To dager etter reisemålet var bestemt, pakket vi sekken og dro!

Reisen to ca 20 timer med mellomlanding i New York. Aksel Emilian taklet reisen veldig bra, men klart det var slitsomt for en liten krabat. Vi var heldig og fikk gode seter fra Oslo til New York og Aksel Emilian tok faktisk sine første krabbesteg i 35.000 fots høyde!

Vel fremme i San Jose var kl 04:00 norsk tid, så det var godt å sjekke inn på hotellet og legge seg.